Butterfly House og Pollsmoor.

Denne morgenen var jeg den eneste i bussen som var på vei til Butterfly House for tredje gang. Første gang var seinhøsten 2005 hvor vi var på tomta til det som foreløpig bare var en drøm om en trygg oase for barn midt inne i townshipen. Vi som kom fra det høye nord, ble utfordret på å være med på å realisere drømmen. Da jeg satt på flyet hjem, husker jeg at jeg tenkte; En drøm er det jo, men det spørs nå om dette lar seg gjøre.

Tre år senere var jeg tilbake med kona mi og skulle få presentere kontoret ved åpninga – drømmen var blitt til virkelighet. Det var fantastisk å møte begeistringen til Elisabeth og hennes stab på Drakenstein. Det sterkeste var likevel den elleville gleden til barna som deltok på åpninga med sang og dans og viste oss hvordan de hadde til hensikt å bruke dette stedet til utfoldelse av sine drømmer. Jeg husker også hvite sponsorer som virket litt utilpass i starten – ganske enkelt fordi det var en ny opplevelse å være i hjertet av en township – få kilometer fra der de hadde levd hele sitt liv, men ”forskånet” fra å være i slike omgivelser. Det var sterkt å se hvordan barnas begeistring etter hvert smittet over på disse støttespillerne og hvordan skuldrene så ut til å senke seg noen hakk utover dagen.

I dag var jeg på vei tilbake for 3 gang – et år etter åpninga. Vi ble møtt av et kor av de ”Blå engler” – mitt navn på de frivillige hjelperne, damene fra Drakenstein Hospice som møtte oss i porten med sine blå drakter og sang om at drømmen hadde blitt virkelighet. Vi som kontor hadde fått bli bindeledd mellom en fantastisk gruppe i SA og glade givere i eiendoms- og bankmiljøet i Trondheim. Bildene viser mer enn noe annet hvordan Butterfly House på kort tid har blitt et sted for lek og undervisning og livsutfoldelse for barn og ungdom som lever under forhold som vi har vanskelig for å forestille oss. Jeg står der med klump i halsen med en masse barn som gladelig lar seg avbilde, slik at vi kan reise hjem å fortelle hva vi har opplevd. Det er slike øyeblikk du opplever at du har fått ta del i noe som blir et minne for livet. Disse barna er Afrikas framtid!

Det andre reiseminnet fra studieturen denne gang, er en lørdag formiddag i Pollsmoor, Sør Afrikas største fengsel utenfor CT.  – 4000 innsatte og 200 ansatte –, et forholdstall som umiddelbart virket skremmende. De oransjekledde fangene bak høye piggtrådgjerder og betongmurer med vakttårn med refleksen fra vaktenes kikkerter, brakte tankene til Guatanamobasen på Cuba. Jeg hadde blitt invitert med av en foreleser jeg hadde møtt på konferansen tidligere i uka, hvor psykolog Elize Morkel hadde samlet spennende gjester fra hele SA til et 10-års jubileum for sin virksomhet.

En av de som har gått i veiledning til Elize, var denne dagen på vei inn i Pollsmoor for å ha et møte med frivillige i fengselsarbeidet. Restorative Justice, avd. CT, drives av en baptistmenighet med en tidligere kriminell, Jonathan Laython, i spissen. Enkelt sagt handler det om å gi en ran- eller drapsmann anledning til å gjøre opp for seg etter fengselsstraffen ved å arrangere forsoningsmøter mellom den som har begått ugjerningen og offeret. Uten å kunne gå inn i dette i detalj, er det en møysommelig prosess forut for slike møter. Dette arbeidet har høy faglig kvalitet. Vi møtte unge kriminelle som var ivrige etter å fortelle oss om hva det hadde betydd å møte foreldrene til ungdommen de hadde drept, eller sin egen søster eller mor som hadde tatt avstand pga ugjerningene de satt inne for. Mange av dem var opptatt av at de aldri hadde reflektert over hva forbrytelsen hadde gjort med de som var igjen eller deres egen familie. De visste godt at det var en lang vei å gå, men nå hadde de en motivasjon som var ny og som ga dem et håp om en ny framtid de ikke hadde hatt før.

Denne erfaringen har vært en vitamininnsprøytning i arbeidet på FVK hjemme i Norge hvor det også handler om brutte relasjoner. Slik har vi noe å lære av forsoningsarbeidet i SA som har mange nivå i morgendagens utfordringer. Når enkelte klienter forteller hva disse erfaringene mine har betydd i våre samtaler, blir jeg takknemlig overfor våre sør-afrikanske venner.

Øyvind Sandvik.