Telling is healing

Jeg sitter i baksetet på en bil sammen med fire andre personer, og det er trangt. Jeg har aldri truffet noen av de som sitter sammen med meg, men føreren har jeg truffet tidligere. Vi er i Sør-Afrika utenfor Paarl og på vei til en leseklubb for mennesker som ikke har lært å lese på skolen. En av kvinnene, Susan, har med seg en bok, og i den boken har hun fortalt om sitt liv. Det livet har ikke bare vært enkelt.

” Har du lyst til å fortelle gjestene om ditt liv”.  Spørsmålet kommer fra føreren, og er rettet til Susan, og hun begynner straks å fortelle om at hun som 8-åring ble voldtatt av en gruppe gutter og menn. ”Etter dette mistet jeg stemmen min og ble gjort taus helt fram til jeg ble 30 år. Da møtte jeg Jesus og ble i stand til å snakke om mitt liv. Det å snakke og fortelle gir lindring og håp. Nå vil jeg gjerne at andre skal lære av min historie og at de også kan få håp. ”Telling is healing” sier Susan.

Der og da var det nesten en absurd situasjon. Bilen kjører på en støvete landevei helt i sydspissen av Afrika, og jeg er en fremmed gjest som snart skal returnere tilbake til Trondheim. Vi er der som en del av et solidaritetsarbeid som Familievernkontoret i Sør-Trøndelag har blitt engasjert i, og denne utflukten er noe mer improvisert og av mer spontan art. Likevel er det noe av dette jeg tok med meg tilbake til arbeidet ved Familievernkontoret som gjorde sterkest inntrykk og som kanskje også har en overføringsverdi til livet i Norge. Kan det være slik at noen mennesker mister sin stemme, og blir gjort tause om sine liv? Hva slags konsekvenser har det for det enkelte individ dersom man mister sin egen historie, eller er redd for å fortelle om hvordan man egentlig har det, eller ikke har noen å snakke med som tåler å høre om det jeg egentlig tenker om mitt liv?

I Sør-Afrika har det et begrep som heter ”Ubuntu” som også Kong Harald var innom i sin nyttårstale i år. ”Jeg er fordi du er”. Jeg tror Kong Harald også tenkte at vi i det moderne Norge kan lære noe av Afrikanere i forhold til å bry seg om hverandre.

Stemmen fra baksetet i Sør Afrika er med meg ofte på kontoret i møte med par og enkeltpersoner. Det er en spennende kraft i den. Kanskje peker den direkte på de sentral områder som familievernet i Norge er tuftet på.

Det hjelper å fortelle, og kanskje det også heler. 

Tåler partneren min å høre hva jeg lengter etter? Hva skjer over tid dersom jeg undertrykker det jeg tenker på i samlivet, og bare har en monolog med meg selv inne i hodet uten å dele det med min partner? Tør vi å trå ut av tausheten og se om det er slik at: ”Telling  is healing”?

Sverre Jor